Vibeke Anke har bodd 30 år på Costa Blanca, de siste 15 av dem i Guardamar. På slutten av 90-tallet ble området rammet av byggeboomen, og Vibeke ble aktiv i kampen mot utbyggingen. Gjennom engasjementet traff hun José Lobeto, som kjempet for samme sak.

José Lobeto – populært kalt Pepe – har bodd 30 år av livet sitt i Sveits. Da han kom tilbake til Spania bosatte han seg i Campo de Guardamar – like utenfor Guardamar sentrum – hvor han skapte sitt eget paradis i form av eiendommen El Rincon del Paraiso. Etter noen år i paradis kom imidlertid byggeboomen og truet hans harmoniske tilværelse.

- På slutten av 90-tallet gikk utbyggerne fra dør til dør for å kjøpe eiendom i Campo de Guardamar. Det var ville tilstander. Mange ble redde for hva som skulle skje og solgte det de hadde. Jeg følte at noe måtte gjøres og startet nabolagsforeningen Asociación de Vecinos del Campo de Guardamar, for at vi sammen skulle stå sterkere mot eiendomsspekulantene, forteller Pepe.

Internasjonal Forening

Det viste seg at det inne i Guardamar foregikk en lignende kampanje iscenesatt av en annen nabolagsforening og Internasjonal Forening som var en sammenslutning av utenlandske innbyggere, som det hadde blitt ganske mange av i kommunen etter hvert. I sistnevnte var Vibeke Anke en av pådriverne.

- Jeg traff Pepe gjennom arbeidet i Internasjonal Forening. De to foreningene inne i Guardamar slo seg sammen med hans forening i Campo de Guardamar. Det ble begynnelsen på en vennskap og et samarbeid som fortsatt pågår den dag i dag, forteller Vibeke, som rett som det er tar turen bort til Pepe for å slå av en prat, diskutere et problem, eller bare drikke en kopp kaffe i de fredfulle omgivelsene ved El Rincon del Paraiso.   

"Verdens beste ordfører "

- Da utbyggingen pågikk som verst ble jeg mot min vilje pålagt å gi fra meg 45 % av eiendommen min. Deretter forlangte de 160.000 euro for at jeg skulle få beholde resten, forklarer Pepe, som mener at resultatet av lokalvalget i 2003 ble redningen for Guardamar kommune.

Da ble Marylène Albentosa Ruso (PSOE) valgt til Guardamars nye ordfører. Hun viste seg å være av et helt annet kaliber enn sin forgjenger Francisco García Gómez (PP), som ifølge Pepe var i lomma på utbyggernes.

- Ikke bare er hun pen og intelligent, hun er verdens beste ordfører. Marylène fikk slutt på mye av galskapen her i området. Utbyggerne og den tidligere ordføreren omregulerte land etter eget forgodtbefinnende. Da Marylène kom til makten regulerte hun mye tilbake. Med det resultat at jeg og mange andre som ble truet med ekspropriasjon, fikk beholde tomtene våre, selv om vi har fraskrevet oss retten til å bygge på dem, forklarer Pepe.

Asociación de Vecinos del Campo de Guardamar deltok aktivt, sammen med Internasjonal Forening og den andre nabolagsforeningen, i valgkampen for å få Marylène Albentosa Ruso valgt som ordfører.

- Vi var også med og støttet opp rundt henne foran valget i 2007. Det var folk her i området som aldri hadde stemt før. Vi fikk dem til å anvende stemmeretten sin. Jeg vil dessuten gjerne benytte anledningen her til å oppfordre folk til å stemme på henne også ved neste lokalvalg i 2011, sier Pepe, som lover å holde paellafest for alle som stemmer på den sittende ordføreren.   

Fiesta de Convivencia

For å ta vare på det gode fellesskapet som oppsto da nabolagsforeningene og Internasjonal Forening sto sammen på barrikadene mot utbyggernes hensynsløse eiendomsspekulasjon på av 90 -tallet og begynnelsen av det andre årtusen, begynte Pepe å planlegge nabolagsfester.

  - Jeg ville lage fest for alle som bodde her i området. Det var begynnelsen på ideen til Fiesta de Convivencia – " fest for fellesskapet". Den første gikk av stabelen i år 2000.

Siden den gang har det vært arrangert Fiesta de Convivencia med jevne mellomrom. Den siste gikk av stabelen samtidig med landsbyfesten i Campo de Guardamar i september. Neste fest planlegges ut på vårparten til neste år. 

 I begynnelsen sponset Pepe selv mat og drikke. Men etter ordførerskiftet i 2003 har rådhuset bidratt med å skaffe midler for å holde initiativet i gang.

- Lykken koster litt penger, man må regne med å bruke litt for å kunne oppnå noe. Derfor kjøpte jeg inn mat og drikke til den første festen på egen regning. Det kostet meg litt over 1.000 euro, forklarer Pepe, som er opptatt av å få med at festene er for absolutt alle.

- Alle blir invitert, men jeg må ha en viss oversikt over hvor mange som kommer, slik at jeg vet hvor mye som må kjøpes inn. Uansett blir det alltid litt paella til overs, så det har aldri vært noe problem. Motivasjonen for festene er å få til en tilnærming mellom spanjoler og utlendinger, og da må alle være inkludert. Jeg inviterer til og med politikere fra PP som ligger i opposisjon, forteller Pepe, som ikke legger det minst skjul på sitt politiske ståsted.

En stor familie

For den joviale og imøtekommende spanjolen tilhører alle som bor i Guardamarområdet en og samme storfamilie.

 - Det er viktig at vi blander oss slik at vi kan lære av hverandre. Jeg vil at folk skal holde sammen til tross for språkbarrierene som finnes. I bunn og grunn er vi alle i familie, selv om mange av mine landsmenn her i Guardamar er ganske innesluttede og lite integreringsvillige.  

Pepe forteller at han ble fasinert av mentaliteten i nord da han på begynnelsen av 60-tallet reiste til Sveits for å ta seg arbeid.  

- Jeg hadde jobb i Spania, så det var ikke først og fremst derfor jeg dro. Jeg var ung og hadde lyst til å oppleve nye ting. Den nordeuropeiske mentaliteten gjorde raskt inntrykk på meg.
Problemet her i Spania er at kirken har hatt for mye makt, hjernevasket folket og ødelagt noe av mentaliteten. Vi har lenge vært noe tilbakestående her i sør. I nord har det har det vært ganske annerledes med en langt friere utvikling.

Ifølge Pepe har Spania blitt et land hvor man er nødt til å leve side om side med andre kulturer. Det faktum vil han forsøke å gjøre det aller beste ut av.

- Vi spanjoler kan lære mye av den nordeuropeiske mentaliteten og vice versa. Et godt eksempel er kildesortering. I nord er det vanlig å leve i takt med naturen, det har det ikke vært her. På en av festene satte jeg ut tre søppeldunker. En for papir, en for plast og en for andre ting. Tyskere, nordmenn og andre som var vante til det begynte umiddelbart og sortere avfallet, og etter en stund så jeg at spanjolene begynte å følge deres eksempel. Det er en av mange ting som illustrerer hva jeg mener.